Hva er psykodynamisk psykoterapi?
«Dynamisk» betyr at man har fokus på sammenheng og at tidligere erfaringer påvirker hvordan vi handler og føler i dag.
Den psykodynamiske tradisjon har sitt utgangspunkt i Freuds erfaringer i overgangen til 1900-tallet og det som fikk navnet Psykoanalyse. I årenes løp har denne tradisjonen hatt en rivende utvikling, også i de siste 10-årene og det er derfor en rekke retninger skoler og utdanninger som har sitt utgangspunkt i Freud. Det er få som har hatt så stor innflytelse på den vestlige kulturens tankegang og menneskeforståelse som han, selv om mye av hans teorier ikke har tålt tidens tann. (det kan komme en senere artikkel om det) Opprinnelig hadde psykoanalysen primært et intra(indre)personlig fokus: På den enkeltes drifter i møte med utenverden, fantasier, etc. Institutt for Psykoterapi står i denne psykoanalytiske tradisjonen, men med vekt på det relasjonelle perspektivet som gradvis utviklet seg; slik som objektrelasjonsteorier, med personer som Winnicott, Fairbairn, Harry S.Sullivan m.fl. I nyere tid har Mentaliserings Basert Terapi blitt populært (Fonagy, Bateman) og har vært et nyttig fokus i den dynamiske tradisjonen, spesielt for personlighetsproblematikk.
Hva betyr dette i praksis?
I psykoanalyse er normen at klienten ligger på en benk uten å se terapeuten og fortrinnsvis har timer 4 ganger i uka. Dette gir utgangspunkt for den frie assosiasjon: Man skal si hva som dukker opp i sinnet uansett hva. Jo friere, jo bedre og gjennom det vil det u/underbevisste dukke opp: ofte gjennom innfall, drømmer etc. Terapeuten blir ofte opplevd som tilbaketrukket slik at klienten da vil spille ut sine antakelser om terapeuten som da kan bearbeides.
I en psykodynamisk terapi er ikke normene så strikte: Man kan ligge på benk hvis det anses hensiktsmessig, men sitter vanligvis slik at man ser hverandre slik at den nonverbale kommunikasjonen også tas med. Timehyppigheten er i den utdanningen jeg har hatt 2 ganger i uka. I praksis blir det ofte 1 gang i uka, men dette er ideelt sett et minimum. Timehyppigheten er vesentlig for å opprettholde et aktivt emosjonelt arbeid både i og mellom timene, ellers blir det lett som å starte på nytt hver gang. Prinsippet med «fri assosiasjon» – å si hva som dukker opp uansett, er det samme, men terapeuten vil oppleves mer aktiv og dialogen i seg selv er verktøyet til forståelse. Korttidsterapier som har blitt stadig mer vanlig, ofte av økonomiske hensyn, er mer spisset i forhold til tema og blir derfor mer «dirrigerende» og terapeuten blir ennå mer aktiv terapeut.
Varighet:
Det ligger i sakens natur at det ikke er noen fasit på en terapilengde. Psykodynamiske terapier er tradisjonelt langvarige. Selv om Freuds terapier ofte ikke varte lengre enn noen måneder, så hadde han timer 6 dager i uka! Nå er det vanligere å strekke det over flere år. Generelt er det korttidsterapier hvis man bruker under ca. 40 timer. Mange av mine pasienter har brukt ca. 70 – 200 timer hvis man ikke har satt en mer avgrenset ramme og tema. I grupper har folk vanligvis gått min. 2 år for å oppnå en varig og vesentlig relasjonell endring i fastlåste mønstre.
Hvem passer slik terapi for?
Generelt sett er det gjerne en unngåelse av noe ubehagelig, noe angstpreget, i bunnen av psykiske problemer og behandlingen vil alltid innebære at man må bli eksponert for dette angstfylte.
Psykodynamisk terapi er en relasjonelt fokusert terapi. Det vil si at relasjonen mellom klient og terapeut og det som skjer der og selve dialogen, er middelet i terapiarbeidet. Både følelser og tanker er viktige.
Derfor kan man si at relasjonelle problemer er best egnet og dermed også personlighetsvansker i forskjellige grader, inkl. det man nå kaller personlighetsforstyrrelser. (tidligere var et begrep for dette «karakternevroser»)
Angstlidelser og depresjoner er vel de to vanligste symptomene man kjenner på. En psykodynamisk terapi vil være mindre interessert i disse overflatefenomenene og heller søke etter tegn på hvilke problemer man baler med, unnviker, reagerer på og som skaper disse symptomene. Mange har de siste tiårene vært begeistret for kognitiv terapi. Man kan si at har fokus på tanker – handlinger. De har mange nyttige redskaper å ta med og hjelper ofte lettere og moderate tilstander, men hvis man ikke får fatt i hva som driver det hele kommer man til kort, noe som ofte skjer. Da er en psykodynamisk tilnærming ofte til nytte.
De som ikke vil nyttiggjøre seg psykodynamisk terapi:
-er de med kraftige atferdsforstyrrelser slik som rusbruk, vold, selvskading og selvmordsatferd. Da må denne atferden under kontroll først. Psykoser (manglende kontakt med virkeligheten) vil heller ikke makte en slik terapi der man oppsøker angstfylte tanker og motiver. ADHD, Asperger er naturlig nok noe man må håndtere på annen måte, men de med slike vansker kan også pådra seg relasjonelle problemer som kan ha nytte av terapi for. Det avgjørende er ikke diagnoser og navn, men om personen har en viss psykologisk tenkning. («Minded» på engelsk) At man har tanker og forståelse for at det skjer noe innvendig som man har et ønske om å finne ut av og som kan være årsak til problemene.
«Projeksjon» – dvs. anta at årsaken er hos andre og omgivelsene er en effektiv hindring for å kunne hjelpe. «Skyld på andre og problemet er løst». Synd hvis det likevel ikke løser seg da!! Makter man ikke å komme ut av denne posisjonen er terapi nytteløs. Det gjelder også en annen variant av samme: Offerrolle. Det er mye urettferdig i verden, men det viktigste for hvordan vi har det er hvordan vi tar det! Irriterende, men «dessverre» sant!